Praksisfortelling, Inger Karin Løvlie.

Det er formiddagsmat i barnehagen, og jeg sitter ved siden av Thea , 5 år.
Vi har varm mat idag, gryterett med ris. Når hun får tallerken med mat  foran seg , ser jeg at hun rynker på nesa. Hun ser opp på meg og sier, "jeg liker ikke ". Jeg blir umiddelbart irritert og sier at, " dette er den maten vi skal ha idag." Jeg hørte meg selv svare litt for skarpere enn jeg syns jeg burde. Hun gjentar igjen, "jeg liker ikke". Jeg svarer : "jeg tror du liker det, vi har hatt lignende mat før". (jeg har allerede her tatt meg selv i min egen irritasjon, så jeg svarer bevisst roligere nå) Thea ser ned, blir veldig lei seg og gjør ingen mine til å ville spise.  Jeg fikk henne ikke til å smake heller. Jeg prøvde ikke mye på det heller. Thea og min relasjon i denne gitte situasjonen bar preg av usikkerhet. Det blir ikke sagt mye mer om dette under måltidet. For Thea ble det til at hun spiste nisten sin. Min refleksjon startet allerede  her  ved bordet, hvordan jeg kunne håndtert  denne situasjonen annerledes.
Det hører med å nevne her syns jeg at dette er en jente som ofte sier" jeg liker ikke", med tanke på mat. Hun slipper nok også å prøve så veldig mye nytt hjemme. Vi har snakket med foreldrene om dette og det er klart at det er de som bestemmer. I samråd med de skal vi påvirke Thea til å smake på det hun får servert. De syns at det er et rimelig krav at hun skal smake på før hun sier at hun ikke liker. Det er hva vi er blitt enige med foreldrene om. Utfordringen her , slik jeg ser det, går på kommunikasjonen mellom Thea og meg.
Jeg liker ikke.
 Den  setningen  provoserer meg litt ,for den er i utgangspunktet veldig negativt ladet. Jeg syns at kosthold er viktig. Det er viktig å lære barna å spise variert og riktig, dette handler om at barn trenger mye og god næring for å utvikle seg, og for å  vokse. Det handler om at vi som er voksne må sørge for barnas helse. Det er også et annet aspekt her, og det er å lære barna å være takknemlige for at vi er så heldige å kan spise oss gode og mette hver eneste dag.
Jeg skulle ønske at vi hadde et større fokus på mat i barnehagen. Jeg skulle ønske vi kunne lage mer mat sammen med barna. Ofte blir det tydd til billige løsninger pga en stresset hverdag, også i barnehagen. Men har ikke barna krav på et sunt kosthold hos oss ? Jeg har registrert i fagplan for barnehagen jeg jobber i, at det blir skrevet noe om at i barnehagen har vi fokus på sunn mat . Til en viss grad er det vel riktig, men jeg tror vi kunne gjort mer på dette området.
I Rammeplanen under fagområde som heter kropp, helse ( 3.2 ) står det at godt kosthold og god veksling mellom aktivitet og hvile er av betydning for å utvikle en sunn kropp.
Og gjennom arbeid med kropp, bevegelse og helse skal  barnehagen bidra til at barna
(siste punktet s. 36 ) -får kunnskap om menneskekroppen og forståelse for betydningen av gode vaner og sunt kosthold.
Her i denne historien er problemstillingen rettet mot kommunikasjon og samhandling tenker jeg. Det jeg spesifikt finner vanskelig i akkurat denne konkrete saken er hvordan få snudd hennes "liker ikke". Få jenta til å glede seg mer over mat.
Når jeg tenker på at jeg som ansvarlig voksen møter dette barnet med irritasjon, blir jeg i neste omgang irritert på meg selv. Jeg mener at jeg i min rolle skulle klare å håndtere denne situasjonen på en mer profesjonell måte.
Hvis vi her tar tak i Rammeplanen igjen, passer det å nevne at under 1.3 Barnehagens verdigrunnlag, personalet har som rollemodelleret særlig ansvar for at barnehagens verdigrunnlag etterleves i praksis. Refleksjoner over egne verdier og handlinger bør inngå i personalets pedagogiske drøftinger.
Vi som jobber i barnehage er selvfølgelig bare mennesker, men barnet fortjener , og skal bli møtt med anerkjennelse. Jeg ser at i denne situasjonen anerkjenner ikke jeg Theas utsagn.
Jeg kan anerkjenne hennes "liker ikke " -setning, selv om jeg ikke er enig. Berit Baes teori om relasjoner mellom voksne og barn i barnehagekonteksten sier mye om begrepet anerkjennelse. Anerkjennende væremåter vil kunne være å lytte, bekrefte og stille åpne ,undrende spørsmål og gjennom forståelse basert på innlevelse.
I denne situasjonen tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg hadde ventet med å svare henne til jeg hadde fått satt meg ned. Da kunne jeg henvendt meg til henne. Hun gjentok seg selv med at hun ikke likte og da kunne jeg snakket med henne om det, og ikke til henne , slik jeg gjorde. Det jeg finner utfordrende i denne situasjonen er hvordan kan jeg få Thea til å endre oppfatning. Hvordan kunne jeg snu hennes "liker ikke " til noe positivt rundt dette måltidet.